Innvandrerfamilie forventer å være en viktig del av kronisk norske 17. mai

Er det ikke litt spesielt at det er en familie med 2. og 3. generasjons innvandrere som skal hilse norske barn på 17. mai? Man skulle tro at etnisk norske, med kronisk norsk bakgrunn, ville være bedre skikket til å vinke fra denne balkongen.

I over 100 år har innvandrerfamilien vinket til skolebarn fra balkongen sin på 17. mai. Det ser uskyldig ut, tenker du.

Men hva slags tradisjoner, holdninger og kultur er det egentlig denne familien bærer med seg. Hva slags ærekodeks er det de snikinnfører i det norske samfunnet?

Historien gir det klare svaret på det.

Familien kom til Norge med båt i 1905.
Da skrev familieoverhodet seg inn på grensen med navnet Haakon, til tross for at han egentlig het Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel.
Hans sønn Alexander Edward oppga også falsk identitet, og ble skrevet inn som Olav.

Christian Frederiks kone Maud var hans søskenbarn, noe som slettes ikke er uvanlig i innvandrerkretser.

De rakk knapt å hilse før de fikk tildelt et stort og flott hus av norske myndigheter, og standarden var skyhøyt over det vanlige nordmenn hadde og har råd til.

Sønnen Olav ble tilsynelatende oppdratt etter norsk skikk og kultur, men valgte likevel også å gifte seg med sitt søskenbarn – Märtha – som han hentet til Norge fra utlandet.

Familien har ved flere anledninger reist tilbake til landet de kom fra, blant annet i en periode på fem år på 40-tallet da familieoverhodet ble bedt om å gjøre en innsats av norske myndigheter, men klart og tydelig sa nei.

Det antas at familien har kostet norske skattebetalere milliarder av kroner, og de blir stadig flere.
I 1905 var de tre, i 2017 er de over 50 barn og voksne i den utvidede storfamilien.
Mens norske kvinner i snitt får 1,7 barn, får kvinnene i denne familien både to og tre. Statistisk sentralbyrå har regnet ut at hvis veksten ikke stopper opp, vil denne ene innvandrerfamilien være nærmere én million mennesker i andre halvdel av 3067.

Familien har, med unntak av to inngifte kvinner som i yngre dager måtte brødfø seg selv, aldri hatt en normal jobb.